Du er her:/OM ALVENS
OM ALVENS 2018-05-16T12:07:29+00:00

Om Alvens

Alvens historie

Kari Anna Sandvik som er utdannet førskolelærer, startet vikarbyrået Alvens i 2013. Det startet med åtte vikarer i sju barnehager og har i 2016 vokst til en bedrift med rundt 25 vikarer som jobber i  22 barnehager i åtte kommuner i Drammensdistriktet. Kari Anna styrer skuta, holder kurs og besøker barnehagene. For Alvens er det siste viktig, de skal kjenne barnehagene.

I 2015 ønsket Alvens å lage en tjeneste som skulle gjøre det enklere for barnehagene å ha god kontroll på vikarene sine og utviklet i samarbeid med Fosen-Utvikling webtjenesten DinVikar.

Alvens med Kari Anna i spissen er også å treffe på faglige arenaer med egen blogg, med kurs til det offentlige og barnehager og på konferanser som Østlandske lærerstevne. Da er det ofte Sangkort med tegnstøtte som er tema. Kari Anna utga disse i samarbeid med Barnebokforlaget i 2013.

Kari Anna Sandvik
Gründer og daglig leder i Alvens AS

Utdannelse:

  • Førskolelærer
  • Drama- og teaterpedagog
  • Spesialpedagog med musikk
  • Marte meo veileder

Arbeidserfaring:

  • Pedagogisk leder i naturbarnehage
  • Vikarierende styrer i samme naturbarnehage
  • Førskolelærer ved sykehusets barneavdeling
  • Støttepedagog i barnehage og skole
  • Fagansvarlig for to barnehager
  • Gründer
  • Selvstendig pedagogisk veileder i barnehage og skole
  • Vikarbyrå for barnehager – Bragevikarene (2012/2013) og Alvens fra 2013

Hvorfor startet jeg vikarbyrå?

Hva utvikler man når man vokser opp i en slik gjeng av søsken? Svaret for mitt vedkommende er: rettferdighetssans. Når man er mange er det desto viktigere at ting blir likt fordelt, det være seg foreldrenes oppmerksomhet, godterier eller arbeidsoppgaver. Jeg husker at det veldig tidlig var min oppgave å fordele brus i like store – eller den gang små – deler, på brødrene mine og meg. Jeg var minst, allikevel var det jeg som skulle gjøre det, “for da ble det mest rettferdig”! Antakelig var det fordi av meg – mitt kjønn – var det bare ett søsken, mens av det andre kjønnet var det fem.

Fra spøk til alvor: Helt siden jeg selv var vikar, over flere år i 20-årene, først ved en institusjon for psykisk syke og deretter ved en institusjon for mennesker med multihandikap, har jeg vært opptatt av vikarenes rettigheter, eller mangel på det. Som vikar opplevde jeg mange ganger å høre starten av en setning som lød: “I dag har vi bare hatt vikar, …” osv. Bare en vikar?

I dag sier jeg: “En vikar er ikke bare en vikar.” Hva skulle samfunnet gjort uten vikarer? Jeg vet at de store fagforbundene mener at vikarer nærmest burde forbys, men hva skulle vi da gjort når vi vil ta etterutdannelse, når vi blir syke eller når det skal fødes barn? Vi trenger vikarer for at samfunnshjulet skal gå knirkefritt rundt. Vikarer er en viktig ressurs, og fra egen erfaring vet jeg at vikarer jobber iherdig for å bli anerkjent på de ulike arbeidsplassene som de blir satt til å fungere. Ja, det forventes ofte at vikarer leser den usynlige skriften på veggen hvor det står: “Slik gjør vi det her!” Og vikarene prøver så godt de kan, uten at de blir regnet med når det er snakk om møtetid, planleggingdag, kurs eller annen faglig og sosial oppbyggelse.

EUs vikardirektiv forordner at vikarer skal stilles på lik linje med faste ansatte. Det er vel og bra, men det hjelper ikke med fine ord når de er vanskelige å oppfylle. Jeg har kjent på urettferdigheten, mangelen på veiledning og anerkjennelse, og utestenging fra kurs og møter. Jeg brenner for at vikarer skal oppleve samme vilkår på jobb som faste ansatte, derfor ville jeg starte vikarbyrå.

Hvorfor startet jeg vikarbyrå for barnehager?

Jeg må tilbake til oppveksten min også her. Mor og Far hadde mye arbeid med å ha seks barn i ganske tett rekkefølge, men vi hørte aldri at det var en pest og en plage. Derimot sa faren min, med god retorikk – da han ble spurt om det ikke var slitsomt å ha så mange barn – “Hvem synes du at vi ikke skulle hatt?” Jeg synes det sa mye om at ingen av oss var overflødige.

Mor og Far var veldig lekne. Vi hadde alltid mye moro og gøy hjemme, med fysisk lek og med rollelek. Som foreldre viste de stor respekt for leken vi hadde. I dag ville vi sagt at de viste anerkjennelse for leken til oss barna og nabobarna. Mor og Far hadde også venner som viste oss barna positiv oppmerksomhet, og ikke minst delte de spennende og morsomme fortellinger med oss. Det kunne være selvopplevde fortellinger, men også tradisjonelle eventyr. Vi følte oss viktige når vi ble tildelt slik oppmerksomhet fra de voksne. I dag ville vi sagt at vi ble sett.

Selvom vi seks søskenene er født så lenge siden som på femtitallet, har vi alle sammen vært innom barnehage i en eller annen form før vi begynte på skolen. Jeg fikk gå i musikalsk barnehage siste året før skolen, og da jeg ble tenåring fikk jeg hjelpe faren min å være assistent i søndagsskolen. Mye kan sikkert sies om søndagsskolen både positivt og negativt, men det var veldig spennende for en tenåring å få innsikt i pedagogikk før jeg visste at noe slikt fantes, som hvordan fange barns oppmerksomhet, hvordan legge til rette for interessante aktiviteter for barn, og hvordan barn lærer, blant annet.

Summa summarum er det mine foreldres respekt for barn og barns behov, deres forstand på hva som er bra og morsomt for barn, som har preget meg. Da jeg selv fikk barn mintes jeg mye fra egen barndom, og kjente på hvor trygt og sikkert det føltes at barna mine skulle få være i barnehage med kvalifiserte voksne. Jeg utdannet meg etterhvert til førskolelærer selv, fordi jeg ville være på lag med de som brenner for at barnehagen skal være et godt og trygt sted å være for barn, og at det skal være kompetente og kvalifiserte voksne som jobber der.

Jeg har møtt mange dyktige, iherdige, samvittighetsfulle og utholdende vikarer. Disse vikarene fortjener en talsperson, en som følger dem opp faglig, som ser dem personlig, som oppmuntrer og veileder dem til å utvikle seg videre, gir dem rettigheter som faste ansatte og som – ikke minst – skaper et arbeidsfellesskap med dem. Jeg tror at vi i Alvens langt på vei har lyktes med det.

Alvens i vekst!

I 2016 tok Avens noen nye steg og  jeg bestemte meg for å bli franchisegiver. Drømmen er å stadig få flere Alvensvikarer rundt om i norske barnehager og skolefritidsordninger.

Alvens Tønsberg  var først ute og ble en egen Alvens-virksomhet i 2016 med Vestfold som sitt område. I 2018 ønsker å utvide med enda en virksomhet!

Vårt motto er ‘Omsorg for alle’, som vi ønsker skal vises i våre holdninger og gjennom våre handlinger. Vårt statement er ‘Vi kan barn’ – det krever at vi kontinuerlig oppdaterer oss. Heng med Alvens via nyhetsbrev, eller på fagbloggen, på Facebook og/eller på Instagram, så ser du hva vi er opptatt av. Vi blir veldig glad om du har innspill og spørsmål til oss. Og hvem vet; kanskje du får lyst å være en del av Alvens fellesskap du også?

Velkommen skal du være!